Bli Med I Trekningen Av 6 Mnd Gratis Trening

Få ferske artikler hver Mandag!

Lysefjorden Inn Ultramaraton 2015

Hva foregår i hodet til de som velger å gjennomføre slike konkurranser?

Andreas Skjetne
Personlig trener og Fagansvarlig for Evolution
Andreas har en Bachelor i fysisk aktivitet og helse ved Norges Idrettshøgskole. Gjennom lang erfaring som personlig trener har han spesialisert seg på vektnedgang og utholdenhetstrening i kombinasjon med styrketrening. Som utøver i Birkebeinertrippelen og ultramaraton har Andreas bred kunnskap om forbrenning og kondisjon.

Startet med et smil og avsluttet med et smil, men det var alt annet en smil underveis

 

Da var årets mest omfattende konkurranse endelig gjennomført! Nok en gang gikk jeg i fella og lurte meg selv til å tro at dette skulle bli en rolig, men veldig lang tur. Det skulle bli første konkurranse siden jeg slengte meg med på Lillehammer-Oslo hvor jeg ikke hadde fokus på resultat og det overordnede målet var å holde sammen med de andre i reisefølget. Jeg skulle få med meg det beste norsk natur har å by på, få testet lengden og hvordan kroppen fungerer under så lang sammenhengende belastning. Men den gang ei!

 

Dagen startet på hotellrommet i Stavanger, fikk sovet litt over 6 timer som er minstekravet jeg stiller til meg selv før konkurranse. Møtte de to andre utenfor hotellet og ble plukket opp av en for meg ukjent kar som hadde tilbudt seg å plukke opp folk på veien. Raskt var vi 7 løpere i bilen og praten gikk, det viste seg å være nummer 1,2 og 4 i etterkant. Så dette var ikke koseklubben vi satt på med.

Etter en kort båttur over fjorden kom vi på start, stemningen var god og alle virket spente uten å være for nervøse. Selv visste jeg at 3-4mil skulle gå bra, men var veldig usikker på om kroppen tålte alle høydemeterne som skulle forseres (2500m). Løpet startet med 7km asfalt og tempoet var rolig, rundt 6min/km i moderat stigning. Deretter bar det rett ut i terrenget og jeg skjønte raskt at dette kom til å bli en våt affære, plumpet like gjerne med en gang. Terrenget var endeløs sti bratt oppover før vi løp over berg og fjell til nye bratte stier dukket opp. Først ble 3 til 2 når vi passerte forbi Prekestolhytta grunnet fall, to av oss holdt sammen forbi Prekestolhytta og opp turistveien. Etter vi kom oss av turistmotorveien og inn i terrenget igjen fikk jeg en luke etter en føring, når jeg snudde meg kunne jeg ikke lengre se noen bakover. Tenkte egentlig vi skulle holde sammen til første drikkestopp etter 25 km, valgte å kjøre alene ettersom dette kom til å bli en lang dag uansett. Siste båten gikk fra mål tilbake til Stavanger klokken 18:00. Med tanken om å kjøre bil i 2 timer tilbake i hodet virket valget enkelt.

 

Kilometerne gikk umåtelig sakte inn mot drikkestoppet, for å holde motivasjonen oppe begynte jeg å telle antallet personer jeg passerte på vei mot Songesand kai og offisielle passeringstider. De første 25km frem til drikkestoppet bød på alt mulig, klatring i fjell hvor jeg kun holdt i kjetting, bratte stigninger, fjellskrenter og steinur nede ved vannkanten. På et tidspunkt passerte jeg en mann som spilte saxofon midt inne i skogen på en seter, måtte virkelig tenke etter om det var jeg som hallusinerte eller om det var reeelt.

Jeg plukket siste deltager i steinuren på vei til drikkestasjonen. Nummer 21 var passert etter jeg dro avgårde alene. Klokka viste 4t og det var lenge siden jeg var gått tom for vann. Forøvrig syntes jeg på dette tidspunktet at løpet var ganske morsomt, hadde slitne bein, men sammenlignet de med maraton på asfalt og var godt fornøyd. På drikkestoppet får jeg fylt vann på sekken, noen glass cola, sjokkis og spørsmålet om jeg vil vite hvordan jeg ligger ann. Hadde et håp om å være topp 100, startet langt bak i feltet og hadde hvertfall 23 bak meg, fikk beskjed om at jeg var nummer 32. Fikk i tillegg beskjed om at det var mange som akkurat hadde dratt videre og de så langt mer slitne ut enn meg.

 

Fikk veldig tenning av dette, men stresset ikke. Plukket ut en dobbeldekker brødskive av sekken, skinke og gulost, favoritten som passer en hver anledning, bestemte meg for å gå i 4 min, spise halve og drikke så mye som mulig. Fra drikkestasjonen var det ca 4km stigning på asfalt, deretter 2km stigning på traktorvei. Ganske bratt, men perfekt for en mølleløper som er vant til jevn stigning. Allerede mens jeg gikk så jeg folk som ville sende meg helt ned til 27 plass, så jeg kastet brødskiven og startet jakten. Satte et mål om å holde ca 5:00/km uten å overstige 170 slag. Ringte en kompis for sympati og passeringstider, fikk tiden til å gå litt fortere en stund og det hjalp på motivasjonen.

 

Etter jeg plukket de første løperne fikk jeg et langt parti hvor jeg var helt alene, først rett før toppen så jeg to personer som løp sammen. Jeg bestemte meg for å dra opp tempoet slik at jeg fikk kontakt før vi skulle innover myr, snø og bekker. Det endte med krampefølelse i begge lår, måtte stoppe på toppen, trodde kanskje jeg var ferdig for dagen og måtte bryte, men 2 minutter med rolig gåing, new energy, gel og drikke ga nye muligheter.

 

De neste 10km var av det utrivelige slaget, først løping i myr i flere kilometer, deretter kryssing av bekker og noe som lignet veldig på en elv, her hadde jeg på et tidspunkt vann så høyt på lårene at boxeren ble våt. Deretter gikk det rett over i flere lange områder på snø hvor jeg sank ned slik at jeg hadde snø til hoftene. Her hadde jeg nok mistet det fullstendig hadde det ikke vært for at jegerinnstinktet brakte meg opp på 21. plass og ga fornyet motivasjon. Møtte folk på de underligste plasser, et sted tok jeg igjen to deltagere som hadde gått feil og fulgt bekkefossen nedover. Her ante jeg ikke om det var jeg eller de som gikk feil, men tenkte det var bedre å satse. Hadde flaks og tjente mange minutter på de uheldige.

Fra myra og opp til asfaltveien på fjellet var det en lang bakke med alt for bratt stigning. Nok en gang meldte krampa seg, men kom meg over rekkverket og inn på drikkestasjonen. Måtte ta meg en 2min pause. De jeg hadde tatt igjen var også såpass kjørt at de ikke kom opp igjen til meg, samt at det sto flere på drikkestoppet når jeg kom opp dit. Det gav meg muligheten til tenke på en topp 20. plassering. Folk dro avgårde uten at jeg klarte å holde styr på plasseringene, så dro på meg sekken og la avgårde. Siste 13km var nedover på asfalt, jeg følte terrengskoene hadde gjort sitt og ville spare tærene, byttet til superskoene fra Sentrumsløpet etter 2km av asfalten og bestemte meg for å gi jernet. Plukket en kar rett før det bar utfor ned gjennom hårnålsvingene.

 

Underveis nedover kunne jeg klokke tidsdifferansen til den personen jeg så forran meg. Jeg hadde regnet meg frem til at han skulle være nummer 20, først var han over 4 min forran, det ga ikke all verden med motivasjon så sent i løpet. Underveis nedover hadde jeg hold i hele mageregionen og lurte på om lårmusklaturen snart kom til å sette en skikkelig strek for denne gang. Jeg valgte å ta en ny differanse, mest fordi jeg ikke hadde annet å ta meg til, denne gangen var tiden falt til 2:30. Jeg satte opp farten og før jeg rakk å se han igjen var vi inne i samme sving. Fikk has på han nær bunn av bakkene og lot det stå til på flatene inn mot mål. Når man havner i en duell nær slutten av løpet hvor du vet at plasseringene avgjøres glemmer man litt hvor sliten kroppen er. Begge har vært gjennom det samme og det finnes ingen unnskyldning som gir meg muligheten til å stoppe når jeg først har kommet så langt.

Følte at mål aldri kom, rakk å spørre nok en trubadur langs veien med musikk, samt to andre om distansen. Alle tre svarte 1km selv om jeg sikkert løp over 500m fra første til siste. Jeg hadde fortsatt ikke klart å kvitte meg helt med deltageren jeg passerte og begynte å frykte at  topp 20. plasseringen skulle ryke på målstreken. Endelig kunne jeg se målseilet, kom meg såvidt av asfalten over på gresset og rakk akkurat krysse mållinjen før kvalmen kom. Tok meg 25 min i gresset på ryggen, hvor jeg kjempet med meg selv om å unngå oppkast. Var både svimmel og møkksliten. Først når jeg fikk vite plasseringen kom jeg til hektene, hadde selvfølgelig surret med plasseringene og endte på en 17.plass! Kunne ikke håpet på en bedre debut i et Ultramaraton løp. Plasseringen hjalp bade på humøret og formen, men ikke mer enn at jeg dusjet sittende i turisthytta på Lysebotn denne ettermiddagen.

 

Sa på forhånd at dette skulle være første og siste gang, det føles fortsatt slik! Selv om jeg må innrømme at det er deilig å kjenne på hvor langt nede man kan være, men samtidig føle at det er verdt det!

 

Har du lest helt hit var det sikkert verdt det for deg også! Takk for meg.

 

Vil du trene med Andreas, ta kontakt  her

Bli Med I Trekningen Av 6 Mnd Gratis Trening

Få ferske artikler hver mandag

Relaterte artikler


Tilbake